YJARA, SOFI OG NOVA

Jeg har innimellom gleden av å være ”barnevakt” for min datter og svigersønns to hunder, Sofi (søsteren til min hund, Yjara) og lille Nova, som er 8-9 mnd. Begge har et herlig gemytt, særlig Nova. Hun er et sjarmtroll av en annen verden, og den lykkeligste, mest fornøyde lille skapning man kan tenke seg.

Men så var det utseendet. Sofi er pen. Nova, derimot… når jeg ser på henne, så får jeg assosiasjoner til den stygge andungen. Pen er hun i hvert fall ikke.

Når vi går tur, og treffer noen som hun vil hilse på, og dèt vil hun jo gjerne, så sier de ikke ”Nei, for en nydelig valp!”. De sier mer ”Det var et …eh…interessant utseende”, eller noe i den duren. ”Ja, hun ligner nok mest en grevling eller noe” svarer vi. Det er ikke noe synd på Nova av den grunn. Hun skjønner jo ikke hvordan hun ser ut, eller hva vi sier.

 MEN, så var det dèt med den stygge andungen, da. Alle husker jo hvordan det gikk med den, og at budskapet  var at ”den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves”, sånn omtrent. Og det har vi jo gjort. Ventet, mener jeg. Og nå er det ikke lenger tvil i min sjel. Nova  kommer til å bli NYDELIG!!  Hun har en holdning og noen bevegelser som er en dronning verdig (bevegelsene har jeg akkurat oppdaget, for hun spretter stort sett rundt som en Tigergutt, så man må følge godt med, skal man se noe). Dessuten har hun irsk pels! Novas pels er som skinnende silke, når hun er nybadet. Og hun har visst både vinkler og alt sånt i orden også, har jeg hørt, for sånt kan jeg dessverre ikke så mye om. Men det jeg kan si er: Bare vent og  se om et par år!

Hilsen Signy

               
     Kommer julenissen snart?                                            Tidlig en morgen og bed head!

Saken er den, som jeg muligens har nevnt før (?) at Yjara ikke var spesielt glad i andre tisper, eller o’skrekk, kastrerte hanner.

Hun HATET kastrerte hanner!!

Men SÅ..så tok vi kontakt med en adferdsterapeut, som skulle hjelpe oss. Kort fortalt: Jeg fikk en sprøyte, som jeg fylte med vann. Den holdt jeg i hånden, skjult for Yjara. Når vi så møtte en tispe, så brølte jeg høyt, HØYT, altså, og sprutet på henne…jada, folk SÅ dumt på meg når jeg brølte, og jeg som har skrekk for å dumme meg ut og allting…men hva gjør man ikke for hunden, som man sikkert ikke hadde gjort for barna…og godt er dèt. For altså, Yjara skvatt himmelhøyt, og skalv som et aspeløv, og, etter noen ganger, krøp hun forbi andre tisper. Ja, ja, bedre enn angrep tenkte jeg. Og når hun begynner å LIKE andre tisper, for det gjør hun sikkert snart, da skal jeg skryte av terapien i denne blekka.

Problemet var at det i begynnelsen hendte at jeg brølte sånn helt utilsiktet. Sånn som HØJ!! SLUTT Å GRAV DER!! Til en annen besøkende hund. Noe som selvsagt resulterte i at Yjara krøp bort i et hjørne, skjelvende, uten å skjønne noenting. Stakkars!! Men, hunder er tilgivende, og glemmer fort..eller relativt fort, og etter hvert var verken jeg eller lyden særlig skummel mer.

Men ble hun glad i andre tisper?? Nei og atter nei!! Jeg tror sprøytetraumet er deleted fra hjernen hennes, og dermed er vi AKKURAT der vi var FØR terapien.

Og kastrerte hanner?? Søsteren min har en sånn en, Dixi, og nå hater hun ikke bare Dixi…hun hater søsteren min, også!!! Men det er egentlig mye skrik og lite ull med henne…Yjara, altså…, for de hun angriper, slipper alltid uskadd fra det..nesten alltid..sånn unntatt etpar bloddrypp fra øreflippen. Noen ganger. Ikke alltid.

Hurpetispe, sier datteren min. Med litt sånn kjærlig undertone, da…tror jeg…kanskje…hvis jeg hører godt etter…??!!  Men hun er ikke dèt, altså. Og, dessuten, på alle andre, positive områder slår hun alle andre hunder ned i støvlene, både når det gjelder intelligens, humør, personlighet og utseende. Bortsett fra at ”she’s got dasslokk-ears”. Det var det den andre datteren min som sa. Etter å ha lest Yjaras bedømmelse på Merket. Døtre er ikke så greie å ha alltid.

Yjara og Signy